Norsk tekst under bildet.
I'm not saying that life is easy.
We can't control a lot of what happens to us.
But we definitely can control how we deal with it.
We get to choose positivity or negativity, and I'm sure we all know which is better for us.
We can set our minds to hard or easy.
My word for 2016 is EASY,
and I have already experienced that thinking something is easy really works.
But then there are some days when I don't want things to be easy.
It's like I want and need to feel the struggle.
So, so what if I sometimes choose to stay in the pit for just a little while? To acknowledge my losses, to feel my pain and my grief.
For me, this is an important part of the process, to know that I'm not sweeping my feelings under an imaginary carpet.
To face my grief head on.
Not all the time, but every now and then.
And then, to tell myself that, "yes, what happened to you is hard, but that doesn't mean your whole life from now on has to be hard."
And I can tell myself that I get to choose when and what has to be hard or easy.
And no, this process is neither easy nor automatic. It's a continual recommitment. It's hard work, and sometimes it works, sometimes it doesn't. But for the times when it does work, life gets a little bit easier, and that makes it worth it.
Mye av det som skjer med oss kan vi ikke kontrollere.
Men vi kan kontrollere hvordan vi håndterer det.
Vi kan selv velge mellom å være negative eller positive, og vi vet vel godt hva som er best for oss.
Vi kan bestemme om det skal være vanskelig eller lett.
Mitt ord for 2016 er LETT,
og jeg har allerede sett at å tenke at noe er lett faktisk virker.
(Og la meg presisere at med lett mener jeg ikke lettvint.)
Men så er det noen dager da jeg ikke ønsker at ting skal være lette.
Det er nesten som om jeg ønsker og trenger å føle på kampen.
Så hva gjør det, om jeg av og til velger å bli i avgrunnen en liten stund? For å bekrefte tapene mine, og kjenne på smerten og sorgen.
For meg blir dette en viktig del av prosessen, å vite at jeg ikke feier følelsene mine under det innbilte teppet.
Å stirre sorgen rett i øynene.
Ikke hele tiden, men av og til.
Og så, å si til meg selv, at "ja, det som har skjedd med deg er vanskelig, men det betyr ikke at resten av livet ditt trenger å være vanskelig."
Og jeg kan fortelle meg selv at jeg må velge når og hva som skal være vanskelig eller lett.
Og nei, denne prosessen er hverken lett eller automatisk. Det er hardt arbeid. Av og til funker det, og av og til ikke. Men de gangene det funker, gjør det livet litt lettere, og derfor er det verdt det.
